Status Quo

 

Jeg har en aldeles vidunderlig kreftlege. Hun er både en dyktig lege og et godt menneske, og det er jo litt av en kombinasjon.

Jeg har egentlig time hos henne neste fredag for å få resultatet av CT undersøkelsen.

Hun ringte fredag, og som hun sa; “det hadde jo vært slemt av meg å få beskjed om resultatet og så ikke ringe deg for å fortelle det”. Kontrasten er stor til kreftlegen på Ullevål som ble så forundret over at jeg ikke ønsket å vente en uke , for så å reise inn til Oslo for å få en beskjed jeg kunne få over telefonen der og da.

Legen min kunne fortelle at svulsten i lungen ikke har vokst denne gangen heller. Hva det nå enn er i lymfen ved leveren og i venstre armhule har heller ikke vokst.

De kan fremedeles ikke si om jeg har kreft eller ikke. For å vite sikkert må de fjerne svulsten og det er et stort inngrep, så det vil de ikke gjøre.

Da er det bare å vente igjen.

Ny CT om 3 mnd.

Nupenblå

 

På nyhetene forteller de at Kjell Nupen er død av kreft etter kort tids sykdom

Bildet har jeg lånt fra Kjell Nupens offisielle Facebookside.

Mannen min kommer hjem og forteller at en kollega av meg ligger på lindrende enhet og bare har uker igjen å leve. Sist jeg snakket med henne sa hun at hun aktet å leve til vitenskapen hadde funnet en kur mot kreften hennes.

Jeg er trist i dag. Jeg har felt noen tårer i dag

Kreft er noe jævlig dritt!

Poesi der man minst venter det

 

En CT undersøkelse er en både langdryg og kjedelig affære

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg sitter der i halvannen time og pimper på vannglasset mitt. I dag spanderte de ikke kontrastvæske i vannet engang!

 

 

For meg som ikke har noen mage er det en liten utfordring i seg selv å få i meg alt.

Det eneste som minner om vondt i forbindelse med en slik undersøkelse er når de skal sette kanylen til kontrastvæsken. Kontrastvæsken er forøvrig en historie for seg selv, siden den gir en  ganske så sterk følelse av å tisse på seg, som kan være noe ubehagelig før en blir vant til det.

Av en eller annen grunn føler jeg meg helt tygget på og spyttet ut igjen etter CT. Ikke vet jeg hvorfor. Kanskje fordi jeg har gulpet i meg masse kaldt vann jeg egentlig ikke har plass til.  Kanskje skyldes det kontrasvæsken. Eller kanskje skyldes det “loddet er kastet “ følelsen som kommer over meg etterpå. “Nå er det ikke noe mer jeg kan gjøre liksom…….som om det var noe som helst jeg kunne ha gjort før bildene ble tatt.

Egentlig er en  CT undersøkelse en så  gørr kjedelig affære at jeg vel egentlig burde la meg mentalundersøke for å spandere et blogginlegg på noe sånt.

Dersom man da ikke finner noe vakkert midt i det kjedelige og heslige.

Hver gang jeg har gått gjennom gangene som går ut fra resepsjonsområdet  hovedbygget på sykehuset har jeg registrert noen felter med skrift på veggen. Jeg har registrert at det er nynorsk og lenger har jeg med skam å melde aldri kommet.

Før i dag.

I dag tok jeg meg tid til å granske feltene med skrift som er der venteområdet til CT er. I dag var vi bare to som satt og ventet, og satt ikke nærmest oppå hverander som vi ofte pleier, så jeg tok med meg mobilen for å knipse skriftfeltene og bildene som er over noen av dem. Dessverre var ikke mobilkameraet heller helt i form i dag, men det får stå sin prøve.

Jeg oppdaget til min fryd at det jo er Haldis Moren Vesaas sitt dikt  “Ord over grind” som befinner seg i disse rosa feltene!

 

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.

Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

 

 

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.

 

Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

 

 Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu

når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

 

Da de kom til siste verset var det ikke mer vegg igjen…….

Poesi der en ikke skulle vente det, som skaper noe vakkert midt i det som er så kjedelig og heslig

Så var det på an igjen!

I morgen skal jeg til ny CT undersøkelse, og om to uker har jeg time hos kreftlegen. Røntgenlegene trenger god tid for å sjekke og dobbelsjekke, og "granske hjerte og lunger”, eller for å være helt korrekt, alle lymfeknuter og ellers andre organer som måtte være aktuelle å sjekke.

Jeg føler meg litt som Julius Cæsar. Selv om jeg ikke skal krysse elven Rubicon føles det underlig nok som “loddet er kastet” når bildene er tatt.

Perioden mellom bildene er tatt og jeg får resultatet er vanskelig med et virvar av tanker og følelser.
Jeg får resultatet fredag 21. mars og vi er invitert i 50 årsdagen til en god venn 22. mars. Vi har gitt beskjed om at vi kommer så sant jeg ikke har fått dårlige nyheter dagen før.



Så da krysser jeg fingrene for at det blir fest !!!

Jotakk, jeg har det helt jævlig

 

Det hender at noen spør hvordan jeg har det. Hvordan går det egentlig med deg spør de.

Jeg vet ikke, svarer jeg da.

Nei jeg skjønner jo at det kan være vanskelig å skjønne………Jeg skjønner jo at det kan være vanskelig å kjenne etter på……..det kan jo ikke være helt enkelt å…….

…….eller noe sånt begynner de gjerne svaret sitt med.

Da må jeg avbryte dem og si: Jeg vet ikke hvordan jeg har det! Ingen vet hvordan jeg har det. Jeg vet ikke om jeg er syk eller frisk. Jeg vet ikke om jeg har kreft eller ikke. Jeg vet ikke om jeg skal dø eller ikke.

Det er ikke en diffus opplevelse av at jeg ikke helt klarer å få tak i det som skjer med meg.

Jeg synes ikke det er vanskeligig å kjenne etter. Jeg kjenner at angsten river og sliter både sent og tidlig jeg! Men det er ikke det å kjenne etter på angsten som skremmer meg mest. Jeg er mest redd for at jeg skal bli så sliten at jeg legger meg ned,snur ryggen til og gir opp! Så jeg kjemper videre!

Jeg vet bare ikke hvordan jeg har det, jeg vet ikke om jeg er frisk eller syk, jeg vet ikke om jeg har kreft eller ikke, jeg vet ikke om jeg skal leve eller dø.

Jotakk jeg har det helt jævlig, men ellers har jeg det bra…..