mandag 16. desember 2013

Som å komme hjem……


Lørdag lå det et brev fra Ullevål sykehus og ventet på meg i postkassa.

brev

Det var et brev som hadde få svar, men som til gjengjeld førte til  mange spørsmål.

Det er greit nok at sykehusene har standardbrev, men dette var virkelig i overkant lite informasjon, eller kanskje det er riktigere å si at dette var i underkant informasjon. Hva med PET/CT undersøkelsen den 13. januar som jeg hadde fått beskjed om pr. telefon? Listen over spørsmål ble bare lengre og lengre utover i helgen.

Etterhvert følte jeg meg mer og mer usikker, og med usikkerheten kommer angsten krypende. Jeg følte meg som et bortkommet lite barn, som ikke tilhørte noen og ikke hørte hjemme noe sted. Jeg kjente at nå trengte jeg noen som kunne ivareta meg og gi meg en opplevelse av å høre til.

Og det var akkurat det Linda gjorde da jeg dro opp på Senter for Kreftbehandling  i dag for litt informasjon og støtte. Jeg vimet lit hjelpeløst bortover gangen på utkikk etter en vennlig sjel, og der bak en halvåpen dør var Linda Rødt hjerte

Linda som var min kreftsykepleier i forrige omgang med kreft og cellegift, for 2 år siden. Linda med det gode smilet og de vennlige øynene som får deg til å slappe av og føle at verden er god, og alt kommer til å gå bra. Hun snudde seg, og tenkte seg ikke om et sekund en gang før hun sa navnet mitt og smilte stort og gjenkjennende 

Det er ikke mye positivt forbundet med å ha fått kreft igjen. Det er liksom ikke så mange setninger som begynner med “det fine med å ha fått kreften tilbake”………Bortsett far en eneste ting; Det eneste fine er at jeg fikk komme “hjem” til  Kreftsenteret igjen. Alle som jobber der har evnen til å få deg til å føle det som om du er den eneste kreftpasienten her i verden. Og om du nå engang ikke skulle være den eneste, er du iallefall den viktigste.

For ikke å snakke om damene fra Odd Fellow som serverer kaffe, vafler og lekre smørbrød. “Neida det koster ingenting, bare ta så mye du vil! .
Hæ?? Går det an ?
Og bøssa for vennlige pengegaver fra den som måtte gidde, blir fylt opp både støtt og stadig, i pur takknemlighet over at det fremdeles finnes sånne mennesker til i denne verden.

Linda tok en rask titt på det kryptiske brevet og sendte meg deretter ut til de vennlige Odd Fellow damene for å ta en kopp kaffe. For dette skulle hun finne ut av. Og det gjorde hun selvfølgelig. Et brev var forsinket og et hadde kommet fram så aldeles for raskt. Timen den 21. er en oppfølgings samtale etter PET/CT undersøkelsen. Ja og så ordnet hun opp med pasientreiser og pasienthotellet på Ullevål mens hun først var i gang også.

Først en lang god prat, deretter en  god klem  og et varmt smil på vei ut av døra –  “Det er derfor vi er her Ellen, vi er alltid her for deg” – og jeg kjørte hjem med et lite smil om munnen, et streif av glede i sjelen og en opplevelse av at verden er igrunnen et ganske godt sted…………

10 kommentarer:

  1. Linda er åpenbart rett dame på rett plass. Høres ut som et bra sted for å ivareta mennesket, ikke bare sykdommen.

    SvarSlett
  2. Du skriver og beskriver utrolig godt, Ellen !
    Når verden er kaos trenger man mennesker som Linda, som kan overta roret for en stund og få skuten på rett kjøl. :)

    SvarSlett
  3. Takk skal du ha LInnemi. Ja mennesker som Linda, og steder som kreftsenteret er godt for både sjelen og kroppen

    SvarSlett
  4. Så herlig!!! Vi liker Linda. :-) Kanskje du skulle vise henne bloggen og det fine du har skrevet? I helsevesenet får man alt for mye kjeft og alt for lite ros.

    SvarSlett
  5. Ja jeg tenkte jeg skulle sende henne en mail med lenke til bloggen. Du har så rett så rett Charlotte æres dem som æres bør

    SvarSlett
  6. Det er blitt en klisjè, Ellen, men likevel: Takk for at du deler! Du skriver som den sjefsdama du er; ingen over, ingen ved siden, og kulere enn Hemingway.

    Som en kamerat pleide å si det: Livet er tøft, men vi er tøffere! Lykke til med alle dagene; det er de som er selve livet, vet du.

    Klem fra Odd

    SvarSlett
  7. Takk skal du ha Odd, det var vakre ord som jeg setter pris på og (for å bruke en annen klisjè ) skal gjemme i hjertet mitt......

    SvarSlett
  8. Jeg leser bloggen din med klump i halsen. Godt at det finnes mennesker som Linda, som er der når en trenger dem. Lykke til videre Ellen. Klem fra meg.

    SvarSlett
  9. Så godt at du ble ivaretatt, og så godt at du klarte å be om å bli det!

    SvarSlett
  10. Håper du fikk de svarene og den ordningen du trengte, så tankene lettere kan kanaliseres andre veier mer av tiden. Til julen og familien,og vinteren som ikke kommer likevel og alle de vanlige tingene. Blir det juleluking i år, kanskje? Klem fra hun som nå har to intensjonsavtaler i kalenderen for januar

    SvarSlett