Nei det gjorde ikke jeg heller. Men hun har gjort ututslettelig inntrykk på meg.
Du leste kanskje denne nyhetssaken . Om Irene Holck som ble gjenglemt på kjøleleageret på Bærum Sykehus i 3 uker etter at hun døde. Det var Eike Ziller-Off, Kapellan i Bryn menighet i Bærum som gikk ut og etterlyste noen som kjente henne.
Ingen merket at hun døde. Jeg lurer på om det var noen som merket at hun levde.
Jeg har tidligere nevnt at jeg er opptatt av å sette fotspor etter meg. Jeg tror jeg er mer redd for å ble glemt, enn for å dø. Om 100 år er uansett all ting glemt, men frem til da er jeg opptatt av å bli husket. Den dagen jeg takker for meg er det viktig at jeg kan gjøre det i vissheten om at det gjorde en forskjell hvorvidt jeg levde eller ikke.
Om jeg kunne velge mellom å leve til jeg ble 88 år, i uendelig enesomhet, eller dø noen og femti år gammel omgitt av kjærlighet, i vissheten om at jeg gjorde en forskjell, er jeg ikke i tvil om hva jeg ville velge.
I helgen kunne TV2 nytetene melde at det hadde møtt opp 50 mennesker i bisettelsen til Irene Holck.
Ironisk nok klarte Irene Holck gjennom sin uendelige ensomhet å sette et dypt fotspor etter seg, for jeg kommer aldri til å glemme henne.
Var lissom litt for sent for henne...
SvarSlettNår du er nær 90, og ikke har etterkommere, kan alle venner og nære slektninger være døde. Eller man har lenge vært for skral til å pleie omgang med andre mennesker. Uff, sjelden det er selvvalgt vel, å være helt uten kontakter.
Kanskje meningen med livet er å være noe for andre?
Ja det synes jeg gir mening........
SvarSlett