En av de skumleste reisene vi mennesker kan ta, er vel reisen inn i det ukjente. MIn erfaring er at jeg kan takle det meste om jeg bare vet hva jeg har å forholde meg til. Det uforutsigbare er adskillig mindre håndterbart. Da jeg var barn var det mye som var både vondt og vanskeig å forholde seg til, men det aller verste var allikevel uforutsigbarheten. Det å aldri vite hva dagen ville bringe.
For 2 år siden, da jeg fkk beskjed om at de hadde funnet celleforandringer i vevsprøven som var tatt, fikk jeg den beskjeden pr. telefon en fredags etteriddag. Det førte meg ut på en reise i usikkerhetens landskap. Det landskapet skiftet fra “det er sikkert bare en betennelse” til “kanskje det er kreft med full spredning og jeg skal dø snart”. Heldigvis varte den reisen bare den helgen, og allerede mandagen fikk jeg beskjed om at riktignok var det kreft, men prognosen var god og de regnet med at jeg kom til å bli helt frisk.
For et par uker siden dro jeg altså ut på en ny reise i dette usikre landskapet som består av mange spørsmål og ikke så mange svar. Jeg vet at det er spredning av magekreften til lungene. Det er to klumper i lungene. Den ene er en 6 mm kreftsvulst den andre er for liten til at de vet hva det er . Jeg vet at det er sendt henvisnng til Radiumhospitalet med forslag om å gi meg det de kaller stereotaktisk strålebehandling Det er store doser strålig på et lite område over kort tid. Jeg vet ikke om Radiumhospitalet kommer til å være enige i vurderingen til min lege. Hun mener at denne behandlingen i det minste kan gi meg litt ekstra tid og utsette oppstart av cellegift behandling.
Jeg vet ikke hva biologien til min kreft er. Da jeg fortalte om min mor som fikk nøyaktg samme kreft som meg, på samme sted , da hun var like gammel som meg – til tross for at dette er en kreftorm som kvinner sjelden får og det er sjelden man får den når en er så ung som meg, svarte legen min at min kreft kanskje kommer til å oppføre seg anderledes enn andre kreftceller. Selv om man ikke anser magkreft for en spesielt arvelig krefttype er kanskje min kreft genetisk betinget og ikke en følge av vår vestlige livsstil.
Jeg vet ikke om min kreft kommer til å være følsom for cellegift eller ikke, når den tid kommer. Trøsten er at den svulsten jeg hadde før operasjonen krympet veldig av cellegiften.
Det er heller ikke vanlig med så begrenset spredning som jeg har. Dette er en lumsk kreftform med lite symptomer de første årene. De fleste merker ikke noe før de får problemer med å svelge og da er det oftest så stor spredning at det er lite å gjøre.
Hele mitt sykdomsforløp har vært litt sånn mooooot normalt, for å sitere salig Leif Juster.
Siden mamma døde av denne kreften da jeg var bare 16 år, har jeg alltid vært på vakt. Noe som førte til at kreften ble oppdaget veldig tidlig i første omgang.
Da jeg var til første kontroll hos kirurgen etter kreftoperasjonen var han ytterst forundret og ikke så lite imponert over at jeg var i så god form, og han lo godt og hjertelig og sa “det har jeg aldri hørt at noen har sagt før” da jeg fortalte at jeg igrunnen hadde mindre problemer med mat og fordøyelse nå enn jeg hadde før operasjonen.
Da jeg kom inn på akutten den fredagen jeg fikk hjerneslag hadde jeg det de kaller store utslag. Det lå an til at massivt slag. I noen timer visste mannen og sønnen min ikke om jeg kom til å overleve. Jeg har ingen mèn i dag. Nevrologene spurte om de kunne få lov å skrive en fagartikkel om mitt tilfelle, for de hadde sjelden opplevd noen om hadde så godt utbytte av trombolyse behandling som jeg hadde.
Så selv om jeg tenker at det er viktig å være realistisk i forhold til muligheten for å bli frisk og innser at jeg nok neppe kommer til dø gammel og mett av dage, vet jeg at ingenting er umulig og at undrenes tid enda ikke er forbi. Jeg satser på at kreften er like full av faen som resten av meg, og slett ikke vil være som alle ander kreftceller, men kjører sitt helt eget løp.
Jeg har jo denne underlige evnen til å pådra meg de alvorligste sykdommer, som så ender så uvanlig godt. Det har skjedd to ganger, og alle gode ting er jo tre…….
Jeg er skrekkelig glad i hagen min – hagegal er nok en mer korrekt betegnelse på meg. I dag hadde jeg en ørliten vinterrunde for å sjekke tilstanden. Da så jeg til min glede at min vakre lilla julerose var full av knopper. Den begynner gjerne å blomstre før snøen har forsvunnet og jeg synes den er et vakkert symbol på den trassige viljen til å leve og blomstre på tross av kalde og ugjestmidle omgivelser.